per ardua ad astra

Eldreomsorg. Vann og vanndrivende.

Svigermor er 87 år, og sprek for alderen.

Hun er våken og rask både fysisk og psykisk, likevel følger jeg henne til legen når hun skal dit. Det er nødvendig fordi hun har  en litt dårlig korttidshukommelse. Den arter seg slik at hun vet godt hvem som er hennes lege, og hvor han har kontoret, men hun glemmer at hun har time der og hva hun skal snakke med legen om.

Hun blir så glad når hun ser ham: «Jeg tror ikke jeg feiler noenting,» sier hun , «jeg  er vel bare litt gammel, vel?»
Etterpå kan hun ikke huske at hun har vært der, og langt mindre huske hva han sa til henne.

«Du har veldig høyt blodtrykk», sa legen.

«Ja,  det kan vel være alderen,» sier svigermor.

«Jeg tenker vi setter deg på vanndrivende,» sa legen.

«Jaja, jeg har ihvertfall ikke vært mye syk i mitt liv,» svarer svigermor.

Legen setter seg ved dataskjermen for å gi hjemmesykepleien beskjed om at hun skal få vanndrivende tabletter sammen med de andre tablettene. Det er en fin ordning at hjemmesykepleien kommer og gir medisinene, ellers ville tablettene blitt tatt svært tilfeldig, eller helt glemt.

«Det hadde vært fint med en ekstra kontroll på blodtrykket før hun får vanndrivende,» sa jeg, «det kan være mange grunner til at det er forhøyet akkurat nå, og  hun får allerede beta-blokker,»  sa jeg.

» Ja,» sa han,mens han leste på skjermen, » vi kan ta en ny kontroll om 14 dager.»

Neste legebesøk viste fine normale verdier, heldigvis, og hun ble ikke satt  på vanndrivende.

Jeg var glad for det.

Erfaringene så langt med gamle mennesker og vanndrivende medikamenter, er heller nedslående.

Første gangen jeg ble betenkt var da tanten til min mann døde.  Hun hadde lenge fått vanndrivende «for hjertet».

«Legen sier at hjertet ikke klarer å pumpe så mye blod rundt i kroppen, derfor får jeg vanndrivende, så det ikke skal bli så mye væske for hjertet å arbeide med,» sa hun.

Til å begynne med reagerte jeg ikke på det, men siden  tante var svært pliktoppfyllende, fikk jeg ettrhvert en mistanke  om at noe var galt i  resonnementet hennes. Ved måltidene, f eks. avslo hun noe å drikke til maten. Hennes resonnement var at tok hun vanndrivende for å fjerne vann, så skulle ikke hun ødelegge det med å drikke ekstra! Selvom vi overtalte henne innimellom tok hun bare en liten slurk.

«Du må jo drikke litt,» sa vi, «ingen kan leve  uten å drikke!»

«Jeg er nok helt tørr innvendig, jeg,» smilte tante, «men jeg må jo gjøre som legen sier.»

Det gikk ikke lang tid før tante havnet på sykehuset. Og vi ble ganske lei oss da vi besøkte henne, for hun så ikke godt ut.  Jeg så at det ikke sto vann på nattbordet hennes, det var heller ikke notert noe synlig sted om hun hadde drukket noe,  så jeg fylte et glass og bød henne.

«Nei takk,» sa hun.

«Ta litt, tante, jeg er redd du tørster deg for mye, forsøk om du kan klare litt,» nødet jeg.

» Nei, jeg har fått beskjed av legen at jeg må drikke så lite som mulig,» sa hun.

» Det kan han ikke ha sagt,» protesterte jeg, » alle mennesker skal ha  to og en halv liter vann i døgnet. Det er minimum væsketilførsel. Legen kan ikke mene at du skal la være å drikke! Det dør man nemlig av!»

«Nei, han sa det! Så lite som mulig, sa han.» Tantes munn var knepet hardt sammen for å stå imot mine fristelser.

Jeg gikk inn på vaktrommet og ba om å få snakke med legen, men fikk samtale med ansvarlig søster istedet. Jeg forklarte at tante nok hadde misforstått legen, og at noen måtte hjelpe henne til å forstå at hun selvsagt måtte ha noe væske.

» Hun ligger der og tørster ihjel fordi hun vil gjøre det legen sier,» sa jeg.

» Ja, det er riktig,» sa søster, » hun skal drikke minst mulig.»

«Hvor mye er «minst mulig»?» spurte jeg.

«Hun må ikke drikke over 8 dl,» svarte søster.

«Men hvor mye skal hun drikke? Hun må få vite hvor mange dl hun skal drikke, ellers drikker hun ingenting. Hun er en resurssterk dame som setter alt inn på å følge doktorens ordre, og når hun får beskjed om å drikke  minst mulig så er hun istand til å klare det hundre prosent!» Jeg kjente at jeg hisset meg opp. «Er det meningen at hun ikke skal drikke noe? Det er svært dødelig å ikke drikke noe!»

Søster så nedlatende på meg.

«Hun har en alvorlig hjertelidelse!» sa hun. Og jeg merket at samtalen var slutt.

Tante døde dagen etter.

Denne hendelsen rystet meg. Hva nytte har man av tablettene når man tørster ihjel? En  kureret hjertelidelse?

Hva mente legen (og søster) med denne behandlingen?

Tantes  «hjerteplager» startet med at hun fikk vanndrivende, foreskrevet fordi anklene var litt forstørret av væske. Ut over observasjonen av anklene var hun ikke  utredet.

Da svigerfar ble hjelpetrengende, ble han også medisinert med vanndrivende.  Han hadde hjemmesykepleie som kom med tablettene, og jeg spurte legen om han kunne foreskrive tilstrekkelig væskemengde også,  slik at hjemmepleien kunne ta  seg av det når de stelte ham og gav tabletter.

«Nei, det kan jeg ikke pålegge dem,» svarte han.

«Men han drikker ikke lenger selv,» sa jeg, » bare når han får glasset i hånden. Hva skal han med alle tablettene om han dør av vannmangel?»

«Tja,» legen bare ristet på hodet, » det er ikke så enkelt  å få til det der! Han får klare seg med det han selv drikker, og det  familien gir ham.»

«Hvis vi skal sørge for at han får nok å drikke, så vil jeg vite hva den riktige mengden væske er for en mann som får vanndrivende,» sa jeg.

«Han må ha minimum to og en halv liter i døgnet,» sa legen.

«Kan  hjemmesykepleien pålegges å notere hva han drikker til tablettene?» spurte jeg.

» Nei, de har så mye å gjøre, så det vil jeg ikke pålegge dem,» svarte legen.

Vi tok legen på ordet. Og jeg må føye til at det var min mann som tok ansvaret for dette. Jeg hjalp til . Men det ble fra da av slik at vi, dag etter dag, år etter år, sørget  for veskemengden til svigerfar.   Han  overlevet flere innfarkter og to ganger nyrebekkenbetennelse, og ble over 91 år gammel.

Vi hadde ikke som prosjekt at han skulle leve evig, men vi hadde bestemt oss for at han ikke skulle dø av væskemangel. Og selvom han også hadde fått vanndrivende for hovne føtter, levde han lenge, tross sine hjerteplager, selvom han fikk over 8 dl vann i døgnet.

Nå er svigermor alene, og hun imponerer alle med sine raske kommentarer og sine raske føtter, men hun glemmer om hun har spist eller drukket, så hun kan ikke holde styr på det selv. Vi  sørger for at hun får det hun trenger,  og vi blir med henne til legen så han ikke av en eller annen mystisk grunn setter henne på vanndrivende.

Vi har hørt og lest at mange gamle tar medisinene feil, eller er feilmedisinert, og begge deler er nok riktig, men det er ingen som vektlegger betydningen av tilstrekkelig drikke. Vi  har kun lest i en tysk veiledning for vanndrivende, at medikamentet ikke skal foreskrives dersom man ikke kan  sikre  et væskeinntak på minimum to og en halv liter i døgnet. Så i Tyskland er væskemengden så viktig at det  settes som betingelse for å ta tabletten. Der står det også at kommer man 10% under foreskrevet væskemengde, får man tydelige symptomer både psykisk og fysisk.

Den siste tiden, da svigefar var sengeliggende, bodde  han  på sykehjemmet.  Der ba vi om at han måtte få dette minstemålet for væske, men  vi fikk nei.  De garanterte for at det ble servert ham maksimum 8 dl i døgnet, ikke mer, og de kunne ikke garantere at han drakk det han fikk servert. Grunnen til dette tallet på 8 dl var den serveringen av drikke som fant sted ved de faste måltidene. Ut over dette måtte pasienten selv be om drikke. De hadde ikke resurser til noe så tidkrevende som å gi «så mye» å drikke til alle pasientene.

«8 dl  i døgnet er mer enn nok! Det er da ingen som drikker mer! Ikke jeg ihvertfall!» var deres samlede utsagn under møtet med dem.

«8 dl i døgnet er faktisk under tredelen av minimumskravet,» sa jeg, » da må jeg altså komme hit for å sørge for at han får minimum.»

«Ja, vi kan ikke gjøre det, men det er da slett ikke nødvendig med så mye væske!» sa avdelingsykepleieren.

Jeg så på de tunge,  grå, underleppehengende ansiktene som satt tause i dagligstua, og jeg gjenkjente gråheten. Det var akkurat slik svigerfar så ut når det hadde gått for lang tid mellom «vanningen». Denne skremmende  sløvheten  som preger sykehjemsansiktet er ikke alder, heller ikke  medisiner eller sykdom. Det er slik den gamle blir seende ut ved væskemangel.

Eldre tåler ikke så godt å unnvære drikke. Som ung kan du tåle lite væske over lang tid,  men eldre folk har ikke overflod av resurser og har ikke ungdommens reservoarer å øse av.  Når de kommer under streken, enten av feilmedisinering eller væskemangel, viser huden sin gråhet og kreftene trekkes inn til den helt nødvendige kampen for å overleve. Disse kreftene frigjøres igjen ved riktig tilmålt væske: Øynene får tilbake sin nærværelse og følger interessert med, huden friskner og utstråler tilfredshet, ansiktet åpner seg og underleppen trekkes nemt opp i en normaltutseende fornøyet munn.

Det er det samme som du kan observere på en uttørret, hengende, halvvissen potteplante! Gi den vann og den strekker seg friskt opp  påny, til neste uttøring.

Vi vet at  i eldreomsorgen er feilmedisinering og uttørring de vanligeste dødsårsakene. Det henger nettopp sammen med dette jeg forsøker å beskrive. Vi har en  viten om dette som desverre  ikke passer institusjonene fordi:

Omsorg tar tid.

august 29, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 4 kommentarer