per ardua ad astra

Milleniumsønsker

Da vi gikk inn i det nye årtusen, ville mange uttrykke ønsker for det neste årtusen. Mange gode og kloke  ønsker om fred og kjærlighet, kulturrikdom  og samfunnsbygging  fulgte oss i festen inn i det nye milleniet.

Jeg hadde den gangen en gjennomgang av hva jeg selv ønsket,  og selv om jeg gjerne underskrev på alle de gode ønsker som flommet som en bønn over verden, satt jeg med en litt utilfreds følelse.

Jeg ønsket noe mer visjonært, ikke bare «gode, kloke, snille» ønsker, dem også, selvsagt, men  jeg savnet noe utover det tradisjonelle.  Kanhende var det ikke mer å ønske?

Jeg fant ut at jeg ønsket dypere  kunnskap, kjennskap og kommunikasjon med naturen, dyrelivet, menneskene og Gud. Naturforskningen og kirken er viktige bidragsytere i dette,  men det er ikke nok .

Det visjonære fokus skal være kommunikasjon med annet «liv»  i naturen.

Populært sagt: » I det neste millenium ønsker jeg at vi kan lære oss å  «snakke» med resten av naturen .»

Jeg ønsker å vite hva  blåklokken i veikanten «sier»,  om den bare bryr seg om været og næringsstoffene i veikanten, eller har meninger om mauren og soppen?  Om den registrerer smerte og glede?  Hvordan  dens nervesystem registrerer  lyd, lys, varme og berøring?

Jeg vil «snakke» med reven som leker her i morgenlyset. Få vite hvordan den tenker med sine revetanker.

Dette ønsket leste jeg egentlig første gang i Donald.  Petter Smart hadde en genial oppfinnelse som oversatte dyrespråk til menneskespråk. Det utspant seg en morsom sene hvor katten hans maste og var så frekk at Petter hev ut katten og droppet oppfinnelsen.

Det er kanskje slike erfaringer vi ser for oss, og så rister vi på hodet over et dumt ønske.

Jeg tenker at  grundig kunnskap og forskning vil stadig få oss nærmere materiens «hemmeligheter».

Kunnskap om kommunikasjon vil øke etterhvert som stoffenes karakterer og hvordan de kan samvirke, øker.  Kunnskapen  om deres koder og virkemåter i de ulike «livs»formene, øker.   Og, jeg ønsker da at vi som en naturlig følge av økt kunnskap, vil  ha glede av å utvide kjennskapet til våre medskapninger og deres kommunikasjonsformer.

Som en konsekvens av milleniumsønsket åpner jeg en kategori om natur og dyreliv.

Det er de helt vanlige tingene som gir størst informasjon, men mange har opplevet fine og spesielle ting sammen med dyr som nettopp fremhever trekk vi ofte overser.

Jeg vil skrive om  egne opplevelser med naturen  og gjøre oppmerksom på om jeg gjengir  andres opplevelser.  Samtidig setter jeg stor pris på bidrag, både historier og lenker til andre.

Som en start vil jeg gjengi litt av historien om Bibelens «talende» esel.

Den forteller bl.a. om  hvordan et  esel redder  sin eier.

Denne  historien er over 4000 år gammel, og skildrer hvordan kong Balak av Moab blir redd for Israel,  ledet av den mektige Moses,  som har beseiret folkene på sin veg. Israel var så tallrike at de spiste opp all mat i området de kom til, og de hadde vunnet militært over kongen i Shion og kongen i Og.

Kong Balak sendte bud til Bileam  i Petor  og sa:

«Her kommer et folk fra Egypten; de fyller hele landet og de har leiret seg mot meg.

Kom nå og forbann dette folk for meg, for det er meg for mektig! Kanskje jeg da kunne slå det og drive det ut av landet; for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet.»

Da kom Gud til Bileam og sa til ham:

«Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet.»

Etter mye overtalelse fra både  kong Balak og Gud, tar Bileal sin aseninne og rir til Balak, Moabs Konge.

Da sendte Gud sin engel og den stilte seg på veien for å hindre Bileal i å komme frem. Hverken Bileal, eller hans to følgesvenner  så Herrens engel , (4.mos.22.23 – ), men det gjorde eselet :

—Aseninnen så Herrens engel, som stod på veien med draget sverd i sin hånd; da tok den av veien og ut på marken; men Bileam slo aseninnen for å vike den inn på veien igjen.

Siden stilte Herrens engel seg på en smal vei mellom vingårdene, hvor det var stengjerde på begge sider.

Da aseninnen så Herrens engel, trykte den seg inn til muren og klemte Bileams fot mot muren; da slo han igjen.

Så gikk Herrens engel lenger frem og stilte seg på et trangt sted, hvor det ingen råd var til å bøye av, hverken til høyre eller til venstre.

Da aseninnen så Herrens engel, la den seg ned under Bileam; da opptendtes Bileams vrede , og han slo aseninnen med sin kjepp.

Men Herren opplot aseninnens munn, og den sa til Bileam:

«Hva har jeg gjort deg, siden du nå har slått meg tre ganger?»

Bileam svarte aseninnen:

«Du har holdt meg til narr. Hadde jeg bare et sverd i min hånd, så ville jeg nå slå deg ihjel.

Da sa aseninnen til Bileam:

«Er jeg ikke din aseninne, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg noensinne hatt for vis å gjøre således mot deg?»

Han sa:  «Nei.»

Da opplot Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel.—

Historien er vel verdt å lese videre,  om hvordan Bileam ender opp med å velsigne Israel,  og at både han og kong Balak vendte trygt hjem etterpå, men her stopper jeg eselfortellingen.

Jeg vil peke på noen informasjoner som ligger i fortellingen:

Eselet så engelen. Bileam måtte få «opplatte» øyne for å se det samme.

Dette er trekk jeg avogtil hører om dyr, at de merker «overnaturlige ting», mens vi sier at det bare var en mus. Sikkert det vanligste, at det er en mus, altså, men i denne gamle historien er det endel av eselets natur å se engelen, mens for Bileam var det ikke endel av hans naturlige sanseapparat å se engelen.

Bileam  snakker, det er endel av hans natur, mens det kan ikke eselet. Aseninnen må få «opplatt» sin munn, så snakker hun.

I denne gamle beretningen ser vi hva som var vanlig oppfatning av menneskets  og eselets naturlige  evner, og at eselet av sin natur hjalp sin eier mot  faren som truet.

I tillegg viser aseninnen klokskap i samtalen med eieren sin,  hvor hun appelerer til eierens rettferdighetssans.

Jeg tar ikke stilling til hva den gamle historiens hensikter er, men jeg trekker den frem fordi den gir oss glimt  4000 år tilbake,   hvordan de dengangen tenkte om dyrene.

I våre dager er det fortsatt mange liknende historier. Ikke om Herrens engel, men om dyr som hjelper sin eier, eller varsler andre om fare,  og om dyr som virker som om de sanser noe vi ikke sanser.

Vi tillegger sikkert ofte dyrene våre egenskaper, men det er jo fordi vi ikke har god nok kunnskap om hvordan dyret virkelig er.  Jeg ønsker riktige historier, ikke sensurerte, men gjenfortalt så godt man kan.

Jeg ønsket for det nye tusenåret at vi skulle bli i bedre stand til å kommunisere med resten av livet på jorden!

Jeg vet jo at vi uansett bare kan fable om hvordan det kan skje, men jeg tror  kunnskap og kjennskap vil øke betraktelig i kommende tusenår, og dermed også muligheten for større komunikasjon.

juli 21, 2009 Lagt til av predikeren | natur og dyreliv | 4 kommentarer