per ardua ad astra

identifikasjon

Jeg har tidligere nevnt «Jeg opplevelsen» som en transendent helhetsopplevelse ( Se innlegget: «jeg»er, under «visjon og viten»).  Denne viktige hendelsen kommer gjerne litt sent  i andre leveår,  og foreldrene opplever som regel bare at : » Oi, nå kommer trassalderen for fullt!

Jeg forsøker å gjennomtenke hva jeg egentlig tenker om : mennesket, hva er det?

Hvilke inntrykk ligger i de første viktige årene?   Det er klart at mor og far og deres kjærlighetsevne,  forstand og gener er  viktig for mennesket,  og hvem «jeget»  er.   Vår streben etter å  gjøre det samme som  foreldrene , være som  dem, verdsettes av  dem og kommunisere med dem,  er viktig i menneskets utvikling og selvforståelse. Vår hjerne mottar grunnleggende informasjon om omgivelsene og oss selv, og denne strukturen er dypere og langt mer avgjørende enn den tilfeldige kultur vi fødes inn i:

Fødselen, det å komme til verden, er en  smertefull opplevelse, og man kom hit gjennom «en annen» (mor).

Ammimgen, det å ligge varmt og trygt hos «en annen» og få dekket alle behov.

Å være elsket,   det å vite at du er ønsket og verdsatt av «en annen», å være  sentrum for «en annens» oppmerksomhet.

Å kommunisere , å kunne ordne inntrykk og sette ord på dem, ord man har lært av «en annen»,  og så dele dem med «en annen».

Å gjøre noe,  å oppleve gleden og nytten ved aktivitet og arbeid sammen med «en annen».

Dette er noen eksempler på strukturer som lagres dypt i oss.  Vi identifiserer oss med «en annen»,  og blant våre første identifikasjonsleker er «mor og far og barn» leken.

Så blir jeg selv mor.

Og  jeg  ser inn i de sterke, granskende,  rolige øynene som ser for første gang.

Lykkelig  og glad forteller jeg deg hvem du er og hva du ser.  Så tar jeg deg med ut i verden og sier deg  navnet  på alt vi ser.

Du og jeg  i verden.

Du er oppmerksom og følger med på alt.

Du er et under av informasjonslagring, bearbeidelse og kommunikasjon.

Det er et under at du finnes! Du er vidunderlig!

Jeg vil aldri lyve for deg, og aldri snakke «bebyspråk»  til deg!

Mødre verden over, uansett kultur, gjør dette etter en  grunnleggende struktur.  De bare vet det er slik.

Så er vi opptatt av, i jobben og i det private,  å gjøre dette så riktig vi kan.

Vi snakker om at voksne må være tydelige og gode rollemodeller for barna, og  jeg er enig i at det er viktig, men det er ikke nok. For er man «rollemodell» bare for å være det, kan det lett virke uærlig. Barn ser oss og våre verdier og «leser » oss som en åpen bok.

Jeg husker små glimt fra min egen smårollingstilværelse.

Et av dem er hvor jeg forretter begravelsen av en fugl. Jeg er ikke presten, selv om jeg utfører prestens plikter,  selvsagt er jeg ikke presten!     Hvorfor skulle jeg identifisere meg med en prest?

Jeg er gud.  Den øverste av alle. Med guds befalende røst messer jeg hva presten skal gjøre for den døde.

Jeg husker jeg hørte latter, og en gammel tante sier til mor og far: «Helledussen så søt! Men tenk å leke prest! Er det dere som gir henne så bisarre ideer.?»

Jeg holdt pusten og lyttet. Pappa svarte, med en latter:» Nei, det er alderen, vet du. Alt er  selvfølgelig for dem, og små barn  tror alt og går helhjertet inn i det.»

Forrederi! Jeg var forrådt!  Jeg kjente smerten ved å være latterlig i deres øyne,  og smerten ved å bli lurt av dem!  Og jeg så sviket deres. For jeg visste at de holdt gud for større enn alt, selvom de aldri hadde sagt det. De viste det i aftenbønnen,  bordbønnen og i den tause respekten. Og nå kjente jeg smerten ved løgnen deres. Jeg kjente på smerten og gråt.  Desuten lekte jeg ikke prest! Duster!

Jeg er i ettertankens modus.

Jeg slår opp ordet» identitet»  for å se hvordan det utlegges etymologisk.  Det er latin for «å gjenta en enhet» , «å være det samme», «å være en». (Grunnordet var » idem» iflg Webster.)

Andre Bjerke sier at språket er visere enn oss, og jeg tror ihvertfall at ordet er presist og innholdsmettet, og at det viderefører tidligere tiders tankegods.  Altså, når jeg identifiserer meg, vil jeg søke å bli det samme som den jeg identifiserer meg med, jeg vil bli en  gjentagelse av  en enhet.

Samme asosiasjon ligger i det latinske ordet human – homo som betyr  «det samme», og humus som er  » jordsmonnet».

I min nysgjerrighet slo jeg også opp ordet individ, og fant at det burde jeg sett fort selv: in divid, u delelig/ ikke deles. Ordet er  et sterkt uttrykk for en helhet.

Ordet karakter betyr å risse inn, prege og er fra  astrologien  om hvordan  horoskopet i  fødselsøyeblikket preger den nyfødte.

Person betyr : per– gjennom, og sonare –lyd. «Persona» var skuespillerens maske. Så man «lyder gjennom masken».

Vakrest fant jeg om det engelske ordet people:  poppelen, treet altså,vår osp.  Det heter om ospen at den er verdens reddeste tre,  fordi deres hjerteformede blader skjelver for det minste vindpust. Bladene er stive og i konstant ulikevekt og holdes oppe ved en lang , flat stilk, og dette gjør at bladene lett skjelver..    Så på engelsk går folk rundt som trær.

«Mannen» betyr  det mentale, og «kvinnen» betyr produksjon og gener. Vel. Den siste irriterer meg! Den irriterte meg såpass at jeg søkte for» mann og kvinne» på flere språk. Og da måtte jeg le av  den hebraiske.  På hebraisk heter mann– ish , og kvinne– ishshah.  Våre kraftuttrykk » isj» og «isja meg» har kanskje røttene her! Ihvertfall liker jeg å tenke det slik!

Jeg får stanse og oppsummere litt.  Ifølge det jeg har funnet av språkets tankeinnhold :

Jeget er  en  helhet, udelelig.

Når jeg identifiserer meg,  gjør jeg meg til «det samme som» den jeg identifiserer meg med.

Min karakter er risset inn, preget i mitt sinn, ved himmelens aura i fødselsøyeblikket.

Jeg uttrykker meg «gjennom masken».

Jeg produserer og gjenskaper.

Og jeg går omkring  som «verdens reddeste tre».

Språket beriker tankene. Jeg lar ordenes innhold tale til meg.  Hva som er «riktig» eller «galt» er ikke på dagsorden for meg ennå.  Jeg vil bare  synliggjøre  innhold i de ordene vi har arvet, og som vi bruker til  å uttrykke oss med.

I tillegg er denne dominerende strukturen  dypt i meg:  At jeg er, og hva jeg er,  har blitt til på grunn av «en annen», altså årsaken til meg er «en annen».

Jeg tror at flere enn meg  identifiserer  seg med gud.  Kanhende med helt andre erfaringer enn mine.  Jeg gjør det ennå. Og i denne prosessen  er jeg ikke voksen, men bare som et lite barn i den eviges armer.

juli 2, 2009 Lagt til av predikeren | Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 4 kommentarer