per ardua ad astra

Ellipse, to helt adskilte sentere er smerten i naturen.

Jeg klarer ikke å forstå hva helsevesenet egentlig mener når de snakker om psykiske plager. Jeg møtte dette nå i år ved helsevesenets holdninger til nikotinabstinens.

Jeg spurte legen min:  «Hva er forskjellen på fysisk og psykisk abstinens?»

og hun sa : «Det er ingen fysiske abstinenser,  det er bare psykiske.»

«Mener du at jeg innbiller meg mine 20 ekstra kilo?»

» Neida. Men den psysiske abstinensen er slikt som dårlig humør og depresjoner. Vektøkningen din har ikke noe med nikotinabstinenser å gjøre. Den har nok andre årsaker.»

Jeg har nevnt dette før i en blogg, men er ikke ferdig med å gruble over det. Det viser at vi har fått et nytt menneskebilde, eller at vi har uklare forestillinger om dette, enda helsevesenet har  psyken som en egen profesjon.      En psykolog behøver ikke kunne noe om det fysiske, men hva behandler han? Er han en moderne åndemaner? Psykiateren har  lært både om det psykiske og om det fysiske, det virker mer betryggende. Nerver og hormoner er ihvertfall med i hans forståelse av sjelens  fenomener.

Jeg lurer på  vår moderne tids syn på mennesket.  Hva er mennesket?

Er det en ånd som materialiserer seg, eller materie som er beåndet?    Er vi bare materie?  Og hva er sjelen?

Jeg vet ikke hva de mener! Og jeg leter etter ord som kan tilfredsstille hva jeg selv tenker.

Vi arvet dualismens spørsmål og vårt menneskesyn fra middelalderen.

Kirken som med autoritet håndterte begrepene ånd og materie «falt for eget grep», kan man si.  I sin forsaking av kjødet, og forakt for materien, fikk materialismen sitt fotfeste.  Materialismen er kirkens motbølge,  som holder materien for å være det eneste virkelige.  Dermed overflødiggjøres  gud.
De to retningene  blir på et vis avhengi av hverandre, som to parter i en dualistisk tanke, som bølgen og dens motbølge. Det sørgelige er at materialistene i sin iver for å kvitte seg med kirken, blir som den. De blir materiens forkynnere, som kirken var det åndeliges forkynnere, men begge parter har ikke tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner. Derfor vil begge parter tape den duellen. Hadde de hatt tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner, ville de møtt hverandre, elsket hverandre!

Nå har vi en kirke som ikke lenger tror på det den sier, og en materialisme som ikke liker materien, fordi den er anderledes enn det de vil at den skal være,  og de vet heller ikke hvordan den er, eller hvordan de egentlig ønsker at den skal være. Så i funksjon har de nesten byttet roller.

De fleste religioner er dualistiske i sin verdensforståelse, så dette er ikke enestående for den kristne middelalder.

Mange av de primitive religionenes magiske ytringer inneholder handlinger som vi kaller overtro,  men som kanskje kunne formidlet oss verdifulle sider ved både ånd og materie.  Men  vi har en kirke som  sier:  «fy, overtro!»   Og en materialistisk strutsevitenskap som gjemmer hodet i sanden til handlingen er ferdig, og sier : » Jeg så ikke noe av interesse.»

Hyggelig forresten at Freud ble til hjelp for så mange!

Han klarte å tilfredsstille materialistenes behov for en menneskeånd underlagt årsaksloven! Alt kunne med ett forklares!  Sjelen kunne utlegges i forståelige rubrikker, årssaksserier, tabeller, opplevelser, medikamenter, arv og oppdragelse mm, og bli ett stort regnestykke som ville bli riktig om man kjente alle forutsetningene.  Klart dette inspirerte!

I ettertid ser man at dette systemet  fungerer i sykdomsbehandling for nevroser, slik som tilgivelse fungerte i religionene, og kjærligheten  fungerer oss mennesker i mellom.  Glemt skyld, eller gjemte komplekser, de  frigjøres til helbredelse når de erkjennes.  Dette har de som felles erfaring.

Han var en flink detektiv og fant kompleksenes gjemmesteder, og skapte ett nytt begrepsapperat som passet materialistene, men hans grunnleggende menneskesyn var det gamle jødiske, med  moderniseringer. Jeg liker særlig godt hans drømmetydningsmåte for å hente det underbeviste opp på!  Og,  når vi «glemmer» noe på en «gal» måte, slik at det skjules i det underbevisste og skaper problemer fra sitt skjulested,  har vi  «til denne demonutdrivelsen» fått et utmerket redskap takket være Freud,  denne gamle jødiske systembyggeren.

Jeg tror at mennesket er materie.

Jeg tror at  alle  våre  sjelelige  uttrykk er materie .

Jeg tror at den levende sjelen er ånden. Sjelen er åndens bolig, eller legeme, eller enhet.

I materien er ånden. Ånden er materiens liv. Evnen til å skape og til å elske.

Materien er skapt av  gud og er gud immanens, er gud . Vi er hans skaperverk, vi er alle guder. Ånden er Gud. Materien er åndens materielle uttrykk. Så når vi ser oss omkring ser vi alt vi kan vite om Gud, og om oss selv.

Når jeg dør, oppløser min materie seg til atomnivå og vender tilbake til materien, mens ånden, jeg,  vender tilbake til Gud som gav den, og som  lot den bli meg!

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han det. Hver for seg, men med tiltrekningskraft mellom seg.  Når de to blir ett er guds skapelse av mennesket i sin «ferdig»fase. Her speiler det patrikale og feminismen maktballansen, konkurransen og smerten i enheten: Og dette er Guds bilde! Både i kampen og i det ideelle.

I de tidligste barneår har mennesket sin «Jeg» opplevelse. Det er en sterk, transendent helhetsopplevelse, en sjelens visshet om egen eksistens.   Jeg liker at det brukes bildet av en  sirkel på denne sterke «Jeg opplevelsen».  Man er bevisst at man er sentrum for seg selv,  og for «alles»  oppmerksomhet, og man utforsker denne posisjonen nøye. Man er i harmoni med alle autoriteter, og de gjør det autoriteter skal gjøre:  servere mat, hjelpe med knappene, rydde rotet og sørge for alt «jeg» trenger!

Ettersom «jeget» blir selvhjulpen, vokser lengselen etter den andre… vennen..kjæresten… gud… og for noen foregår dette problemfritt,  skjønt de fleste vil kjenne på at deres  «Jeg sirkel»  forstyrres noe i denne prosessen.

Det kommer en helt annen sirkel inn i «jegets sirkel».  Jeg liker å tenke på de to sirklene  som ellipsen.

Det blir liksom en avstand mellom to sentre, og periferien til omverdenen blir deretter!   Av og til, i de vakreste øyeblikk, er de to sentrene sammenfallende.    «Vi er som skapt for hverandre!»   sier man,  og lever lenge på den opplevelsen.    Som det kinesiske  «yin og yang»  visualiseres  i  en sirkel,  er det et vakkert bilde på det hele.

I det religiøse liv er det kalt den mystiske opplevelsen.

Ellipsen utlegges språklig i Webster med:  Gresk : El-lip, hvor lip kommer av ordet  leipo som betyr å løpe vekk, forlate.

Ordet el er det eldste navnet på gud, og vi får at ellipse betyr at gud løper vekk, forlater.

«Jeg- sirkelen», selvstendig og  alene, søker  gud, og i mysteriets øyeblikk er vi ett.

Men så er vi ikke lenger, i min opplevelse,  en sirkel, men en ellipse! (= gud løp vekk, forlot meg.) Vi har en avstand mellom oss, men er  alltid forbundet,  i lengsel og opplevelse.

Ellipsen er adskilthet og samhørighet på en gang. I ellipsen ligger derfor smerten og lengselen, og samtidig håpet og  troen!  Sirkelen er spesialtilfellet av ellipsen, heter det.

I GT er ordet for sirkel «chug», og brukes bare to,tre ganger:

«Er ikke gud høy som himmelen? .. ..på himmelens hvelving(sirkel) vandrer han.» Job.22,13-14

«»Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving(chug) over avgrunnen.» Ordspr. 8, 27

» Han er jo den som troner(chug) over den vide jord.» Es.40,22

Mens ellipsens smerte roper til oss fra korset:

«Min gud, min gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Matt 27, 46  (eg-kata-leipo)

juni 14, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Visjon og viten | 11 kommentarer