per ardua ad astra

Homofile og utviklingshemmede?

Jeg registrerer at Nina Karin Monsen har et kjærlig forhold til en bror som er utviklingshemmet, og det er både  forståelig og positivt.
Jeg registrerer at de homofile er svært redde for å bli assosiert med mennesker med utviklingshemming, noe som de tydelig, i sinne,   ga sterkt uttrykk for.
Hva som er utviklingshemming er til enhver tid et definisjonsspørsmål, men man er født slik , og man har behov for hjelp fra samfunnet.

Før 1972, altså for 37 år siden, var det kriminelt å være homofil. De homofile ble regnet opp sammen med pedofile, blottere og andre  avvik.  Alle disse seksuelle avvikene hørte inn under straffeloven.

Man mente at dette var medfødte avvik, og at en avviker selvsagt fungerte helt fint i arbeid og samfunn sålenge man ikke levde ut avviket.  Man tilbød behandling for avviket, og veiledning for  å komme tilrette med og å leve med avviket.

Det å fungere normalt, og å bli vurdert som normal, er så viktig for de fleste mennesker at det fungerte «preventivt».

Så levet noen få likevel ut sitt avvik i skjul, og levet derfor i angst for å bli oppdaget og anmeldt. Det var først ved anmeldelse at avviket ble så belastende at det kunne kalles en hemming.  Å få avvik og privatliv brettet ut i offentlighet i strafferetten  virket  invalidiserende på de fleste. Uten menneskelig verdighet er det tungt å fortsette i arbeid og nærmiljø.

Slik var samfunnet for over 37 år siden.

Jeg vokste opp i dette samfunnet og lyttet til debattene  den gangen. Jeg visste at mitt nærmiljø skilte  skarpt mellom avvikene.  De homofile «gjorde jo ingen fortred», men de pedofile var til skade for de barna som ble utsatt for dem. Derfor ble det aldri snakket nedsettende om de parene av samme kjønn som bodde sammen. De var fullt ut en del  av lokalmiljøet,  ingen anmeldte dem.

Men en ung mann som hadde et mer synlig avvik og kledte seg i kvinneklær,  fikk det vanskeligere. Det var for synlig for nærmiljøet. De kunne ikke unngå å se hva han var , og dermed  «så» de  ham liksom ikke i det hele tatt, for de ville ikke irettesette ham, og de visste ikke hvordan de skulle forholde seg. Han flyttet til nærmeste storby så fort han ble voksen , klokt nok,  for nærmiljøet ville ikke kunne akseptere et så åpenlyst avvik. Jeg er sikker på at noen i nærmiljøet hadde bedt  ham søke «hjelp», og at andre hadde bedt ham skjerpe seg og ikke være så synlig, atter andre hadde sikkert kommet med slengkommentarer, mens andre forsøkte å ikke estimere ham. Idag ville vi kalt  dette mobbing. Likevel skjedde dette så skjult at få ville merket det.

Prinsippet var at miljøet ikke taklet det utagerende som krevet stillingstaken. Det var tross alt ulovlig,  men man ønsket ikke å melde noen,man ønsket å hjelpe vedkommende. Det ville bli vanskelig for dette mennesket uansett hva han ville velge: Å skjule tilbøyeligheten ville være vanskelig, og å leve det åpent ut ville være vanskelig. I begge tilfeller kunne det bli vanskelig å få arbeid og sosialt liv.

37 år er ikke lenge. Men så lenge har de homofile kunnet leve trygt, uten angst for å bli anmeldt eller stemplet som kriminell. Med denne aksepten av at homofilien var fullt lovlig,  kom også en modigere, mer åpen og ofte mer utagerende markering fra de homofile. Forståelig nok, at man ikke fortsatte å skjule seg og å skjule forholdene, når det ikke lenger var ulovlig. Man lette etter respekten og likeverdet, som man kanskje kunne ønsket automatisk ville kommet blant folk som en følge av den juridiske legaliseringen.

Men lovendringen avspeilet bare at  det var et politisk flertall for lovendring!

De som stemte for lovendringen hadde mange ulike analyser av dette.  Det var ikke blitt slik at nå syns alle at homofili er OK. Det er et langt skritt fra «å være kriminell» til å være «OK». Og enda mye lenger skritt å få en befolkning til å tenke at homofili er normalt,  og «slik ønsker jeg mine barn blir».

Dersom jeg ikke kan ønske dette for mine barn, så får jeg et forklaringsproblem.

Jeg må forklare at jeg ikke nedvurderer homofile, samtidig som jeg ønsker noe «bedre» eller noe mer «normalt» for barna mine.  Det er motstridende. Og i denne motsetningen ser jeg at jeg kommer i samme dilemma som når jeg sier at utviklingshemmede har samme menneskeverd som alle andre, men at jeg ikke ønsker at mine barn skal bli slik.

Her strever de homofile med  fordommer i befolkningen, selvom de nå har fått likestillet deres samlivsform med det etablerte ekteskapet. Derfor blir de rasende på Monsen som våger å uttrykke en så uhørt fornærmelse som å sammenligne homofile med utviklingshemmede.

Her gjør de homofile en feil!

De burde lytte nøye til henne som målbærer dette, for hun setter ord på en følelse  som fremdeles er uklar i folks opplevelse av egne følelser og reaksjoner .  Her er det ennå et arbeid å gjøre.  Dersom de homofile vil ha folkets fulle aksept, bør de ikke avvise denne sterke følelsen, men være glad for debatten.  Det er det vanskelige man bør bearbeide og løse.

Fordi Monsen av yrke er filosof og forfatter bør man sette stor pris på at hun tar opp noe mange føler og kjenner seg krenket av.  For mange føler seg krenket av den nye ekteskapsloven. Disse uklare, sterke følelser  er det  i alles interesse, men mest i de homofiles interesse, å få belyst.

De homofile bør også vokte seg for å nedvurdere de utviklingshemmede. Det store  sinne  de viste ved at de muligens ble sammenlignet med utviklingshemmede forskrekket meg!. Tenkte de på at deres reaksjon er svært krenkende for denne gruppen  mennsker?  Det er mange som kjemper for denne gruppens  rett til å leve,  og deres rett til å bli født, og   deres menneskerettigheter. Mener de homofile at de utviklingshemmede  er mindreverdige? At det er OK å abortere dem? At de bør tvangsaborteres? Eller ønsker de seg «slike barn»? Tenker de overhode på hvor sårende deres sinne var?

Jeg glemmer ikke plakaten på Fredrikke på Blindern samme året som Friele fikk «Fritt Ord» prisen:    «Debatt ! Kamp for samer, homofile, kvinner og andre minoriteter.»       Både samer, homofile og kvinner kommer ganske bra ut i forhold til de utviklingshemmede.         De er utrydningstruet.

Vi må vise at vi er kommet lenger enn barndommens  rangeringsangst! Jeg mener at menneskeverdet for meg og en utviklingshemmet er likt, og at vår måte å utøve menneskelig aktivitet på har både likheter og ulikheter som jeg ikke kan verdibedømme. Men jeg ser også at angsten for den som er anderledes enn normalen er kvelende , og dreper både moral og gangsyn! Hva gir et menneske dets verdi?

Og hva galt har de gjort annet enn å være som de er ? Akkurat som du og jeg er det vi er !  Vi er alle  slik vi er født!

Vårt alles menneskeverd avhenger av hvordan vi tenker om dette!

Derfor burde man ønske reflekterte filosofer velkommen til samtale!

mai 6, 2009 - Lagt til av predikeren | Synsing