per ardua ad astra

Richard Dawkins og hans «finne vann» test.

Jeg har akkurat sett på NRK2 . Der hadde Richard Dawkins et program hvor han ville se kritisk på vår tids overtro.  Jeg så på med glede, for jeg gledes over opplysningstidens idealer, og jeg gledes over menneskenes åndelige erfaringer.
Jeg liker ekte og ærlig søken, og redelighet!
Det var «de åndelige retningers marked» Richard Dawkins tok seerne med til.  Her lot han flere aktører slippe til, og det virket like mangfoldig som en kunne vente. Dette var «ånds»markedets selgere og troende i mange nyanser.

Men så avviklet Dawkins et eksperiment. Han satte  frem «poster»  med «vann/eller ikke vann»,  rundt omkring inne i et stort telt. Postene var lukket, så ingen kunne se hva de innholdt. Han hadde hjelpere til å utføre testen.

De som mente de kunne finne vann med kvist, kunne nå få sjansen til å teste dette ut i en vitenskaplig test. Alt var  nøye rigget til og en skulle tro at dette var en vitenskaplig test.

Denne testen, slik den var rigget til,  kan ikke vise mer enn en mangelfull kunnskap om selve  fenomenet.

Jeg må gå ut fra at hverken Dawkins, eller deltakerene,   var klar over denne mangelen på kunnskap som førte til at ingen av aktørene fikk til testen. Kvistgjengerene  fant ikke vann og Dawkins fikk ikke en vitenskaplig test.

De deltok i noe de trodde var vitenskaplig, men ingen av dem hadde tilstrekkelig fagkunnskap  eller erfaringskunnskap nok  om fenomenet, til  å kunne påpeke eller rette opp feilen i testen.

Det er ulike grader av evne og erfaring blant «vannleterne».  Noen er ekstra  «følsomme»,  eller har gått så lenge i» lære»,  at de kan finne alle sorter vann og alle sorter metaller, selv på ganske store dyp.  Men de fleste  som har følsomheten, kan bare finne «et felt med sterk aktivitet»,  eller «vannårer», uten å kunne si noe om kvaliteter og dybder.

Det offentlige vannet har gjennomgått  rensing  og behandling.   Dette vannet  gir ikke de  samme «signalene» som grunnvannet,  og  som  vannfinneren «føler» ved en vannåre.  En svært følsom, eller godt trenet vannfinner,  kan nok finne det offentlige flaskespringvannet, men for de uerfarne er det ikke mulig.

Testen til Dawkin har denne åpenbare svakheten, og hans resultater blir, desverre,  ikke vitenskaplig holdbare.

Min mann har evnen til å finne vann, og  han kan si hvor dypt ned i grunnen vannet befinner seg.

Han brukte kvisten ute i naturen og fulgte vannårene i næmiljøet. Jeg får ikke noe utslag med kvisten, så jeg var bare med som nysgjerrig.

Ute i naturen gjorde han flere fine oppdagelser.   Bl.annet at den ville eneren vokser over «vannårer»,  og at mauren bygger sin tue der minst to,  helst tre eller fire vannårer krysser hverandre. Vi så at de brede maurveiene,  hvor mauren marsjerer i brede strømmer, var over vannårer. Vi moret oss over at de hadde antenner som kjente hvor hovedveien gikk, og at en kryssende åre lå dypere og ga andre signaler. Flott måte for små vesner å orientere seg i verden! Det var som om de hadde «riksvannveier» som krysset tua.

Vi hadde en stor mauertue som lå så nærme huset at vi hadde planer om å drepe den.  Nå sa mannen min at vi skulle  be maurene om å flytte tuen sin selv, «frivillig»,  til noe de ville oppfatte som «mye bedre».

Han startet med å finne vannårene gjennom tua. Vi markerte dem,  hvor de var, og hvor de gikk videre ut i skogen.  Så kartla han hvor andre årer krysset disse «vannveiene»,  og der det var flere satte han markører. Vi diskuterte hvor det var best å ha tua, for vår part og for mauren, og markerte stedet.

Den nye tuetomten vi nå hadde markert for dem var et flott «vannveikryss» av fire ulike årer, et godt stykke unna huset.

Så «stresset» vi mauren. Vi vannet tua med sterk kunstgjødselblanding. Vi vannet også de veiene vi ikke ønsket at de skulle følge ved flyttingen. De mislikte åpenbart kunstgjødselvannet, og etter noen dager hadde mauren fått nok. De tok eggene og flyttet. Og de valgte den veien vi ikke hadde vannet med kunstgjødsel, og de bygget sin ny tue der min mann hadde satt markøren.

Vi gjorde mange morsomme opservasjoner med «kvisten»,  men et eksperiment til vil jeg fortelle om, for det viser at vitenskaplige eksperimenter ikke er lette å sette opp, når det er et fagområde man ikke kan nok om.

Det var selskap med ca 25 gjester. Jeg serverte  to sorter vann til gjestene. Noen fikk av det offentlige vannet,  og noen fikk vann fra en lokal brønn med  kildevann. Gjestene fikk vite hva slags vann de fikk.  Mannen min kom inn etter at vannet var drukket, og så fant han med kvisten, alle de som hadde drukket kildevann.

Han hadde ikke utslag på det offentlige springvannet etterat det var tappet.  Hadde han vært i Dawkins test, ville han heller ikke funnet de flaskene med offentlig vann.

Ved universitetet sa de, den gangen, at det ikke var gjort noe vitenskaplig arbeid med «vannfinning»,  men de sa at  det var «vannfinnere»  som fra gammelt av hadde sørget for å finne brønnene rundt i hele landet vårt.   Selv  hadde  professoren brukt «vannfinner » for å få brønn på hytta.  Det var den beste og billigste måten å skaffe seg en god brønn på.  Han mente at det var fint om noen startet med å samle inn materiale om brønner og deres lokalhistorie. Hver grend hadde sin «vannfinner», og ofte visste folk hvem som hadde funnet brønnen.

Dette er forøvrig en «truet» kunnskap, truet ved at boligmønstrene nå er anderledes, og brønners historie går i glemmeboken, hvor ingenting skrives. Så her bør «noen» ta tak i det gamle stoffet før det blir borte.

Store,  komersielle selskaper bruker ofte «vann/olje/metallfinnere» fordi det er billig , raskt og har høy treffsikkerhet. Det settes bare ikke opp som «vitenskaplig» eksperiment. Spørsmålet for vitenskapen er ikke om fenomenet virkelig finnes, men hva som skjer,  altså den vitenskaplige forklaringen.

Jeg  tror ikke Richard Dawkins arrangerte dette eksperimentet  for å henge ut enkle folk!  Men jeg tror at han , i dette brokete spirituelle markedet, ikke var istand til å skille «tro og viten».

Derfor bør fenomener man ikke forstår, møtes med ekstra nøye og grundig forarbeid, når man gir seg i vitenskapens tjeneste. Ellers blir man lik dem som boltrer seg i egen tro og fortreffelighet. I dette programmet ble Richard Dawkins  en  «misjonær» hos  «misjonærene».

mars 2, 2009 Lagt til av predikeren | natur og dyreliv, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar