per ardua ad astra

Vann og vanndrivende

Jeg hadde fått barn nr 2, og våknet første morgen etter fødselen med en rar, tykk følelse i venstre ben.  Jeg satte meg opp i sengen og så på bena mine. Venstre ben var blitt et elefantben, en trykkende, trutten tømmerstokk! Det høyre benet var normalt.

Ved legevisitten sto alt bra til med meg, bortsett fra det hovne benet. » Det tar som regel en tre fire måneder før slik hevelse går tilbake til normalt igjen,» sa legen. » Blir det ikke bra da, så får du gå til legen og få  et vanndrivende medikament».

Jeg ble liggende å gruble over det legen hadde sagt. Skulle jeg gå med tykt ben så lenge!  Hvorfor ble benet sånn? Jeg tenkte på den sterke fysiske anstrengelsen det var å føde, og på hvor skrekkelig tørst jeg var! Jeg hadde sikkert tapt mange liter veske uten å drikke så mye som en dråpe fra veene startet. Jeg tok morgenkåpen og tøflet ut i korridoren hvor «vann og saft» vogna sto. Det var høye halvannen til to-liters blanke metallkanner med kaldt drikkevann. Jeg glemte all oppdragelse og drakk rett av kanna. Rett ned hele greia!

Mens jeg drakk tenkte jeg på idrettsfolk som presterer toppidrett, de drikker både 7 og 8 liter i døgnet for å kompensere for det store vesketapet de har ved sine prestasjoner. Ha, klart det, en fødsel er  prestasjoner på linje med  enhver toppidrettsmann!  Jeg grep en kanne til og drakk.

En søster klappet meg forsiktig på skulderen. «Er alt i orden?»

«Ja da» svarte jeg.

» Jeg spør fordi du drikker så mye,» sa hun.

Jeg pekte på benet mitt. «Det har hovnet,» sa jeg, «jeg skal drikke det friskt.»

Søster så på meg med hoderistende bekymring.» Det hjelper ikke å drikke vann mot det der», sa hun.

«Jeg mistet så mye veske under fødselen, og derfor holder det benet igjen på vannet, for ikke å miste mer væske. Så nå skal jeg drikke helt til jeg har fått så mye at benet tør å slippe det vannet den tviholder på, » sa jeg.  Så  avsluttet  jeg kanne nummer to, og startet på kanne nummer tre.

Jeg holdt på med denne da avdelingssøster kom bort til meg. Hun strøk meg over skulderen og sa vennlig: » Det er ganske vanlig å få hevelser etter en fødsel. Og det går over av seg selv, eller man må bruke vanndrivende. Vannet du drikker har ingen betydning.»

Jeg smilte til henne. «Jeg skal drikke meg frisk!»

Jeg tenkte på vanndrivende tabletter. De er laget for å irritere nyrene til å skille ut mer væske. Så når kroppen i rent selvforsvar holder fast på vannet, fordi den har for lite væske, så har nyrene  for lite  væske å arbeide med! Aldri i verden om jeg vil irritere nyrene mine! Da vil jeg heller gi meg masse vann, så kroppen blir trygg på at det er nok, så den slipper vannet selv. Det er jo ikke noe galt med nyrene!

Etter syv liter væske gikk jeg og la meg. Jeg følte meg vel, og resten av dagen tenkte jeg ikke mer på benet mitt. Jeg var bare opptatt med den deilige ungen min.

Neste morgen var benet normalt.

Legen smilte litt forvirret og sa at det ikke pleide å gå så raskt, men det var jo bra!

Sykepleierne sa ikke et ord.

Jeg har senere fått høre av en søster at hun også fikk hovent ben etter fødsel , og hun drakk  også til hevelsen gikk vekk.  Kanskje er det mange som har denne erfaringen, men den blir ikke kjent, fordi ingen tror det er slik!

Jeg gir ihvertfall dette som råd: Drikk vann. Dersom hevelsen skyldes vannmangel er det bedre å prøve å drikke, enn å ta vanndrivende.  Vann er uansett sunt og  gratis !

februar 18, 2009 Lagt til av predikeren | Røkestopp/helse | 6 kommentarer