per ardua ad astra

Tro

Jeg har en tro. Jeg har fått den engang.

Jeg har ikke “prestert” den, eller funnet den på selv. Det har jeg aldri kunnet skryte av, som om troen skulle være min fortjeneste.

Men jeg har alltid forholdt meg til den.

Troen er ikke rik på ord. Den er ingen intelligent forklaring på tingene.

Den er heller ikke “min”, som et musikalsk talent er genuint “mitt”. Nei, jeg kan ikke ta troen og vifte med den og si:”Se, her er et av mine talenter”.

Den er mere som en uforståelg gave, som livet selv. Det at jeg lever.

At jeg puster i den klare luften noen år, at jeg ser gresset og gledes ved den grønne friskheten.

Slik er troen. En uforståelig gave, som livet selv.

At Gud er.

At jeg vandrer i gresset og gledes over det som er,

at jeg deler min glede med Gud. At det å dele med Gud er glede , som å puste, som å leve.

At jeg er.

At i Gud er jeg, at alt er i Gud, at Gud er.

At Gud deler med meg.

Den dype tilfredshet.

Som et diende barn

er min sjel i Gud.

…

“SSSsssså ssssøtt!

Mennessskene liker å lage sseg trygge sssmå eventyr.

Hvorfor sssskulle du liksssom være ssspessiell?

Vet du, dette er det ingen som tror lenger, i vår opplyssste tid..

Bevissssss, har du det kansssskje…. Jeg har mange vitenssskaplige motbevisss……

Kjedelig er det ogssså…

Kjærlighet, uæææ!! passss opp! jeg sssspyr …

Gud er forressten ssvært urettferdig…

Hen er en uberegnelig ,gammel fjellgud sssom gjør de grusssomsste ting.

Han er ikke alene på gudemarkedet heller, her er hyllemeter med lignende typer,

utgått på dato ssspør du meg.”

..

Jeg løfter barneblikket og spør,

mens melken triller nedover fra en breddfull munn,

mens jeg lytter med all min sjels glade undring til denne underligste av Guds skapninger:

“Hva vil du meg?”

Barbent i dyp mose.

Flytende i dypt hav.

Sol og vind mot bar hud.

All naturens sang.

Min elskede, barna og jeg.

Lyset og øyet finner hverandre.

Jeg ser alt.

Jorden er paradis.

…

Torner og ugress.

Miljøgifter og kjøpekick.

Hat og undertrykkelse.

Fattig og rik.

Angst og gråt.

Det ensomme mennesket, det fremmede sinn, det døde blikk, det hatende hjerte.

Jeg puster det inn,

puster inn alt det vi mennesker gjør her i Paradis, og kjenner tyngden av vår skyld, vår usigelige dumhet.

Jeg kveiler den gamle slangen som en turban om hodet mitt.

” du skal snakke til ørene mine.”

Jeg legger tyngden av vår skyld som en kvernsten på hjertet mitt.

“Vi er adskiltheten.”

Så går jeg barbent i mosen.

Jeg roper til deg fra hagen.

Vi, ditt skaperverk, roper til deg fra Eden.

“Hva vil du oss?”

Vi ser ditt luende sverd, dine rasende serafer..

Vi gjemmer oss under fikenblader

gjemmer oss

og står for deg i vår adskilthet

og kjenner tyngden av å være skapt av deg

i ditt bilde,

og vi utånder

ikke

men bærer deg

med kraftløse armer,

nakne mot den røde jorden.

I tausheten

tok du adskiltheten

trettheten

angsten og den dødelige sorg

tomheten og all ond vilje.

Du tok det.

Dine hender, rygg og skuldre var nedlesset

da du bar det bort.

“Jeg kommer snart tilbake.”

Sa du.

Patmos