per ardua ad astra

En arduaskikkelse. Ulvinnen.

Jeg drømte.

Verdenskartet lå utbrettet som gulvet i tilværelsen. Over hele kartet gikk et nettverk av rør. Rørene gikk inn i hvert hus og hvert rom i huset. Rørene gikk til hvert menneske i huset og var koplet til deres øyne, ører og munn. Koplingene så ut som små dyrespener.

Hele nettverket av rør utover verdenskartet, samlet seg og ble tykkere og færre, inntil det bare var ett tykt rør.

Det tykke røret endte i en forgrening til spenene på en gigantisk ulvinne som ruvet på høydene over Roma.

Jeg våknet med ordene:»Den romerske ulvinne dier sine barn.»

Drømmen var et bilde som ga min bekymring uttrykk . Bekymringen hadde jeg før drømmen.

Bekymrede halvtenkte tanker om det moderne kommunikasjons/ informasjons og underholdningssamfunnet og hva det gjør med oss.

april 6, 2007 Lagt til av predikeren | Drøm/stemning | 1 kommentar

Den visuelle tanken.

Man bruker ord for å uttrykke, tolke, begripe, argumentere og velge.

Når ordet ikke er dekkende, eller ordfattigdommen hindrer en i å beskrive det man vil uttrykke, trer sansene hjelpende til.

Lys ,lyd, smak, lukt, følelse og bevegelse kan suplere tanke og erfaring slik at man kan fastholde et anvendbart «bilde».

Tanken ser, leser og benytter seg av hele «ord og bilde» samlingen.

Noen redskaper har man altså til rådighet.

april 6, 2007 Lagt til av predikeren | Drøm/stemning | Legg igjen en kommentar

per ardua ad astra, eller vice versa.

«ad astra» har vist seg å være fulltegnet. «per ardua» er åpent for enhver.

N u, i tiden, er man «per ardua». «ad astra» vet man mindre om.

Om det er «per astra ad ardua», eller «per ardua ad astra» får stå åpent inntil videre.

Poenget er: den stadig tilstedeværende «ardua»s uendelig mangfoldige skikkelser.

april 6, 2007 Lagt til av predikeren | Drøm/stemning | Legg igjen en kommentar